torsdag 5. desember 2013

Å jobbe målretta som lærer.

I går så jeg at denne artikkelen fra Klassekampen deles på sosiale medier. Folk nikker til pappaen som er opprørt over at sønnen får grusomt mange mål å forholde seg til. Jeg føler for å nyansere litt, for jeg jobber med å gi elevene mål, jeg - og jeg tror faktisk det egentlig er en god ting.

En ting er dokumentasjonskravet i denne bransjen. Vi lærere snakker mye om at det er urimelig høyt, og til en viss grad er jeg enig i det. Samtidig ser jeg det egentlig ikke som noen ekstra belastning (OK, nå banner jeg i kirka) fordi jeg må jo strukturere og planlegge undervisninga i forhold til kompetansemålene. Jeg må finne ut hva som skal vurderes og på hvilken måte. Jeg har vært lærer i 11 år nå, og jeg snur faktisk ikke bunken.


Her er et utsnitt av arbeidspulten min på skolen. Disse arka er viktigere enn læreboka. For det første så endres jo læreplanene fra tid til annen, og for det andre så blir jeg aldri ferdig med å lese kompetansemåla, med å tolke dem. Men vi må skille mellom hva vi jobber med og hva vi publiserer til elever og foreldre.  Jeg mener at på barnetrinnet, så er kun enkle læringsmål nødvendige. Denne uka står det for eksempel på min sjuårings læringsplan (norsk): "Jeg kan skrive bokstavene U, u og J,j med løkkeskrift". Det er et konkret og fint mål. Men når man er elev i videregående skole, mener jeg det er OK med både kompetansemål og læringsmål. Det sagt, mener jeg at man ikke skal jobbe med så fryktelig mange mål i hvert fag på en gang. Og hvis hvert kompetansemål brytes ned i tre-fire læringsmål, ja, da skjønner jeg pappaen.

Læringsmåla er jo en hjelp til å forstå hva kompetansemåla dreier seg om. Så egentlig "trenger" man jo ikke bry seg om kompetansemåla hvis disse er brutt ned i læringsmål.

Men trenger man mål da? Læreren gjør det i arbeidet med å presentere faget. Jeg mener også at elevene gjør det. Og da mener jeg ikke at de trenger side opp og side ned på læringsplattformen, men de trenger klargjøring av hva de jobber mot. I videregående jobber vi ofte mot en prøve eller en vurdering, iallfall i mine fag som er norsk og tysk. Og det er fint for elevene å kunne se hva som er målet. Ideellt sett bør vi også vise eksempel på hvordan de kan nå målet. Jeg har blogga om det her.

Helt uenig med Lars Risan er jeg imidlertid ikke: Jeg mener at når vi snakker om "kjennetegn på måloppnåelse" eller vurderingskriterier, så trenger vi å snakke elevenes (og foreldrenes språk). Vi må jobbe med begrepsbruken - samtidig er begreper som "korrekt tegnsetting" lettere å ty til enn "Sette komma og punktum på rett plass" fordi det er mer nyansert - og det får plass i en rubrikk. Men når skal vi forvente at elevene forstår begrepet "tegnsetting" og hva det innebærer? Hva står der for dokumentasjonens skyld og hva skal hjelpe elevene til å bli bedre? Dette er jo egentlig kjernen i denne saken - dokumentasjon eller verdi. Vi må finne ut hvilke mål som har verdi for elevene og hvilke som ikke har det. Men jeg er glad jeg har kompetansemåla i faget lett tilgjengelig på jobb, for de trenger jeg. Og jeg tror også eleven trenger dem, men han trenger ikke minst vår forenkling og fortolknig av dem.






Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar