onsdag 27. mai 2015

En ikke-gamende lærer på tynn is

Da jeg var 14-15 år fikk vi PC. Bestefar jobba i IBM og skaffa mor og far en "god deal" på en svær sak. Det søstrene mine og jeg brukte denne PCen til, var selvsagt å spille. Vi spilte Snake, Pac Man, Frogger (veldig mye Frogger - dere veit den frosken som skal over veien uten å bli påkjørt av biler) og Golf. (Det der Golfspillet var en tålmodighetsprøve, det var nesten umulig, men vi holdt på likevel).

Så spilte jeg ikke mer før for et par år siden da jeg oppdaga Wordfeud og Candy Crush. Begge spillene ble jeg lei av uten å gidde å lete opp nye. Jeg har tre barn på 10, 8 og snart 5 som spiller blant annet Minecraft og Fifa, men jeg må vel si jeg har bortimot null erfaring. Så dro jeg på NKUL og hadde (som vanlig) meldt meg på foredraget til Gulleplevinnerne. Jeg vurderte faktisk å droppe dette foredraget da jeg hørte at det skulle handle om spill i skolen. Ikke noe for meg, har jeg tenkt! Men så bestemte jeg meg for å høre, og jeg ble altså veldig inspirert!

Hele mandag (2. pinsedag) satt jeg og forsøkte å spille spillet The Stanley Parable. Jeg brukte nesten to timer bare på å finne ut hvordan jeg skulle bevege personen framover og bakover i spillet - til tross for at jeg hadde lest denne artikkelen der det står helt klart og tydelig..

Det gikk uvanlig smått, tiåringen måtte også hjelpe meg litt. Men omsider så jeg poenget med spillet og tenkte at OK - vi prøver.

I dag har vi spilt dataspill i norsktimen. Jeg bevega meg langt utenfor komfortsonen for å si det sånn, her hadde jeg IKKE kontroll. Jeg tenkte at jeg bare må se hva som skjer, og så får jeg koble på en kontekst underveis. Jeg gjorde som skissert i artikkelen over, delte inn i grupper på fire og lot dem spille etter tur. Etter hvert begynte elevene å Google for å teste ut ulike ting. Jeg observerte hvordan de forholdt seg til ulike beskjeder i spillet, når de ble usikre og når de var sikre på hva de skulle gjøre.

Jeg syntes det imidlertid var vanskelig å spontant snakke om spillet som tekst og stille elevene gode spørsmål - rett og slett fordi dette er en uvant tekst for MEG, og jeg merka at jeg trengte mer tid på å fordøye spillet og skape den faglige relevansen. Så timens faglige innhold blei ikke godt nok i mine øyne - i denne omgangen. Men jeg hadde jo egentlig bare greid å spille en bitteliten del av spillet, elevene greide på kort tid å åpne deler av det som jeg ikke hadde sett. Dessuten går det fort når drevne gamere spiller, de "leser" en sånn tekst mye raskere enn andre tekster. Det var jeg faktisk ikke forberedt på.

Jeg synes The Stanley Parable var et interessant og "ufarlig" spill for en voldspyse som meg. Men jeg tror også at det hadde vært en fordel for meg å kjenne bedre til ulike typer rollespill (heter det det? jeg aner jo ikke!) i forkant av dette spillet for å forstå hvordan spillet kommenterer andre spill. Vi dumpa innom Minecraft i dag i TSP, og DET veit jeg jo hvordan ser ut. Det sitter litt inne for meg å bruke tid på dataspill, og jeg trenger definitivt tips!

Så for å konkludere så tror jeg at det kan være greit å bruke tid på å "lese" dataspilltekster, og for elevene kan det være nyttig og interessant å få et annet perspektiv på dataspillet. Jeg tror ikke norsktimen var bortkasta, men jeg veit at jeg må lære mer.

Takk til Aleksander Husøy og Tobias Staaby som inspirerte meg til å teste ut dette!

lørdag 18. april 2015

Fem grunner til at jeg liker at elevene mine bruker hybrid-PC og jobber digitalt.


Mine VG1-elever har i år deltatt i et forsøk med heldigital skolehverdag. De har i stedet for vanlig skole-PC hatt en mindre hybrid-PC, altså en PC med touchskjerm og avtagbart tastatur.  Jeg har lyst til å kort fortelle om hvorfor jeg synes dette fungerer bra!

 
1. Vi kommer raskt i gang med timene og mister ikke tid.

Elevene mine har alle notatbøker og lærebøker samla på ett sted, nemlig i Pcen sin. Vi har i år brukt Brettboka i alle fag. Og dermed slipper vi forsinkelser ved at elevene har glemt bøker i skapet eller ikke har med seg notatbøker. Pcen lader de om natta hjemme, så de går sjelden tom for strøm. Nødvendig utstyr til timene er jo stort sett bare den lille Pcen.


2. Hybrid-Pcen mer mer fleksibel enn en vanlig PC.

Jeg liker kjempegodt at elevene kan ta skjermen av tastaturet og legge Pcen ned. Den er dessuten så liten at jeg helt fysisk ser elevene bedre. De kan ikke "gjemme seg bak" skjermen i like stor grad som når PCen har vanlig størrelse. Likevel oppleves ikke Pcen som for liten, for elevene har jo touchfunksjon og forstørrer kjapt det som evt. står med for liten skrift. Og Touchfunksjonen er dessuten veldig kjekk når de jobber med lærebøkene. Det å kunne forstørre, markere og ta notater er det veldig fint å ha muligheten til studieteknikkmessig. Selvsagt kan man også gjøre det på en vanlig PC, men det er enda lettere med touchskjerm, synes jeg. Det at formatet er lite, gjør at elevene lett kan ta den med seg rundt og bruke PCens kamerafunksjon for eksempel.

 
3. Elevene har alt samla på ett sted.

I år har vi brukt Onenote og Brettboka i alle fag. Elevene opplever at de ikke mister notater og at de raskt kan søke opp informasjon de har behov for. Pcen blir først og fremst et redskap for å lære, ikke for å bli underholdt.

 
4. Elevene lærer seg å holde fokus i digitale omgivelser.

I studier og arbeidsliv senere vil elevene møte digitale fristelser. Mobiltelefonen er med overalt, og de skal forsøke å unngå å skli ut på Facebook eller nettaviser når de strengt tatt skal fokusere på å lese til eksamen. Derfor trenger skolen å hjelpe elevene til å lære å konsentrere seg selv når de har PC med åpent nett tilgjengelig hele tida. Jeg er positivt overraska over hvor bra dette faktisk går. Men lærerne har selvsagt også hatt ekstra fokus på akkurat dette i år. Likevel tror jeg at elevene opplever at det at Pcen er oppe nesten hele tida, tvinger dem til å holde fokus. Jeg opplever det faktisk annerledes med de elevene som bruker PC mer sporadisk i skoletimene. For disse elevene  kan det være lettere å la seg friste av andre og mer underholdende sider enn itslearning når først PCen tas i bruk.


5. Elevene blir bevisste på hvordan de lagrer, deler og systematiserer. 

På vår skole har vi vært nysgjerrige på Onenote en god stund, men først prøvd det systematisk ut med elever i år. Erfaringene mine er veldig positive. Elevene er opptatt av å synkronisere mot sky, de deler gjerne blokker eller notater når de jobber sammen. De har hatt en veldig positiv utvikling med å opprette gode systemer i notatblokkene sine. Generelt har de blitt mer fleksible digitalt. De har lært mye om hvilke muligheter som finnes for å utnytte det digitale til læring og lagring av stoff de vil ta vare på. Og de har blitt bevisste på hvilke notater det er nyttig å bevare. Samarbeid  med medelever dokumenteres enkelt i en delt blokk eller et delt dokument. Når de har lært seg Onenote, skjønner de greit prinsippet bak andre liknende verktøy som Google docs. I det hele tatt har de lært seg å være digitalt fleksible.

Jeg mener at digitale ferdigheter er viktig,  og at vi ved å legge til rette for også det digitale i de ulike fagene, kan hjelpe elevene til å bli digitalt smartere samtidig som de kan lære på en god måte uten å bli distrahert.

 

 

 

fredag 17. april 2015

Samarbeidslæring - bruk av spørsmålskort


Lærerlivet er stort sett veldig fint. Jeg stortrives i jobben min! Imidlertid har jo også jeg gode og dårlige dager på jobb. I dag skal jeg fortelle om en god dag på jobben.  Jeg blir nemlig i utrolig godt humør når  elevene jobber så ivrig og engasjert at de glemmer tida.

 Men før jeg forteller om hva som skjedde i klasserommet, så må jeg ta et skritt bakover. Jeg starta å jobbe i skolen i 2002, i Akershus fylkeskommune. På den tida var den en satsing i fylket på samarbeidslæring. Så i løpet av de tre-fire åra jeg jobba der, deltok jeg på ganske mange kurs. Det var kjempeinspirerende og jeg har alltid senere hatt de teknikkene med meg i timene, i varierende grad så klart. De fleste elevene mine blir iallfall godt kjent med instruksen: "Sett dere i grupper på fire og gi hverandre tall fra en til fire."

Men så er det perioder hvor jeg glemmer det litt. Og så er det perioder hvor jeg blir veldig tradisjonell og tenker at det er mye fagstoff som skal gjennomgås - så det er best at jeg foreleser sånn at jeg vet at de har "fått" undervisningen. Jeg har såpass selvinnsikt at jeg vet at disse forelesningene egentlig kun funker når jeg er skikkelig engasjert og klarer å være en god historieforteller samtidig som jeg fatter meg i korthet. Og sånn er det jo ikke alltid. Dermed blir jeg ofte litt skuffa når jeg har "gitt" masse undervisning og ser på tekstene eller prøvene at stoffet neimen ikke blei "overført" denne gangen heller.

Og når man føler at man har kjørt seg fast litt, må man jo bare forsøke å finne gode løsninger. I nettopp denne mørke stunden lyste "Kagan cooperative learning" opp på skolens bibliotek en dag jeg var innom. Mer om Kagan kan dere lese her http://www.kaganonline.com/index.php

Jeg leste og bladde og kasta meg selvsagt over det konkrete.

Situasjon: Tysk siste time torsdag Vg2. Rammebetingelser: Ofte ganske slitne elever, trangt og uryddig klasserom med nokså dårlig inneklima.

Elevene hadde brukt mesteparten av timen til å forberede seg til heldagsprøva som er rundt hjørnet. Jeg hadde gått rundt og veileda. Mange jobba godt, men noen kom aldri i gang. Når det var 20 minutter igjen av timen (kritisk tidspunkt - hvis jeg setter i gang med ny aktivitet da, blir de ofte litt for fort ferdige - og så  må jeg hale ut de siste ti minuttene med et eller annet, eller jeg sender dem tilbake til forrige aktivitet = dårlig slutt på timen. Denne gangen hadde jeg forberedt aktiviteten "Quiz-quiz-trade" som foregår sånn at hver elev får et kort med et spørsmål. Først må han finne svaret på spørsmålet (i denne prosessen kan alle hjelpemidler inkludert å spørre lærer brukes). Så reiser elevene seg og finner en annen elev. Elev A stiller elev B sitt spørsmål - Elev B svarer. Hvis han svarer feil, må elev A hjelpe ham, veilede og gi hint. Når B har svaret eller har forstått svaret på oppgaven, stiller han sitt spørsmål til A. Når de er ferdige, bytter de kort og fortsetter til en annen medelev. Da det var ett minutt igjen av timen (Jeg gjentar - siste time torsdag!), var elevene fremdeles i fullt arbeid med spørsmåla. Denne gangen brukte jeg grammatiske fenomener som "spørsmål" - Hva må du huske på med verbene når du skriver setninger i perfektum? Eksempel: Er hat einen Freund getroffen.

 Forskjellen på aktiviteten her og den som hadde foregått tidligere i timen, var at alle elevene var aktive samtidig. Og alle ble ekspert på sitt kort, og etter hvert stadig nye kort. Denne øvelsen skal jeg bruke mer! I tysk kan jeg lage glosekort. I norsk kan jeg skrive fagspørsmål - kanskje spørsmål knytta til en tekst også. Men spesielt godt egner jo dette seg til fagstoff som skal pugges. Jeg tror også det er lurt at elevene beveger seg litt og snakker med elever de vanligvis ikke snakker så ofte med.
 
Når 21 elever er aktive samtidig helt på slutten av en siste økt, da er jeg godt fornøyd og tenker at jeg har en fin jobb.